Francis Meyer er en middelaldrende litteraturprofessor ved Universitetet i Oslo. Han finner et brev som indikerer et heftig forhold mellom vår første kjente norske forfatterinne Dorothe Engelbretsdatter og Petter Dass, inni et ukjent manuskript av et Dass-verk! Francis Meyer blir besatt av tanken på å finne alle brevene mellom de historiske personene. Meyer utvikler i samme perioden et lidenskapelig forhold til en av masterstudentene sine. Og en del viderverdigheter og maktkamp i universitetsmiljøet er det også blitt plass til.
Jeg vil ikke røpe mer om handlingen i denne romanen av Henrik Langeland, tidligere doktorgradsstipendiat ved samme universitet som sin romanfigur * men pass deg for kommentarpostene om du ikke vil vite åssen det går. Langeland slo gjennom som forfatter med boka Wonderboy. 'Francis Meyers lidenskap' er meget god tidtrøyte. Det er noe med gjenkjennelsen av steder og tildels situasjoner, også, som appellerer til meg. Studentens forhold til Meyer er mesterlig komponert, synes jeg. Lesningen drives fremover av nysjerrighet på om han finner brevene og hvordan det går med Meyer og hans student til slutt. Boka er hermed anbefalt! Morsomt er det at Langeland har skrevet seg selv inn i romanen, enda artigere er det at han lar Umberto Eco opptre der!
Håper noen av bloggleserne har romanen bak dere, eller går løs på den. Kunne vært artig å diskutere hovedpersonene! :-)
EDIT ... professoren dyrker jasmin og roser! :))
Jeg likte godt denne romanen og anbefaler den gjerne. Langt bedre enn Wonderboy som jeg nok følte var litt oppskrytt, selv om den var "grei nok" den også. Ecos inntreden var definitivt interessant, ja. :D
SvarSlettNår det gjelder hovedpersonen har jeg selv et meget ambivalent forhold til ham, er rett og slett usikker på hvordan jeg best kan karakterisere ham. Men av hensyn til potensielle lesere skal jeg ikke si for mye her.
Nei, vi får vente litt, Øyvind, men så langt kan jeg si at jeg kjenner igjen den ambivalensen. :-)
SvarSlettflere som har lest boka? Hva synes du om professoren og Nadia? Hyggelig med noen ord om boka fra deg. Mange har vært innom her nå, så det åpnes for meningsutveksling. :-)
SvarSlettTakk for hilsen i bloggen min. Skjerfet strikkes rett frem, legger kun opp 3 masker. Det er garnet som er slik at det er mulig. Skal finne ut hva det heter for deg.
SvarSlettJeg finner ikke noen award fra den 13. Har aldri fått award så jeg vet ikke helt hvordan det fungerer.
Takk Red Hobbitt, jeg skal prøve å legge en lenke i bloggen din.
SvarSlettJeg blir ikke helt klok på det "forholdet"; det er vanskelig å vite hvordan det hele skal tolkes. Er han mest interessert i det faglige aspektet og eventuelle relasjoner mellom Dorte Engelbrektsdatter og Petter Dass eller er dette noe som egentlig bare en bakgrunn for hans kurtise overfor Nadia. Jeg syns dette var uklart, men samtidig er dette noe av det som faktisk gjør at romanen fungerer godt. Den setter tankevirksomheten i gang og det skal jo en god roman gjøre. Men jeg blir altså ikke helt klok her...
SvarSlettKan man si fascinerende, men frustrerende? ;)
Jeg vil nok si at Meyers faglige lidenskap er svært sterk, og den er vel drivkraften i livet hans? Han er altså dobbelt så gammel som Nadia og er overmann i kraft av sin akademiske stilling og gode økonomi. Det skaper en ubalanse i forholdet. Det som først ser ut som en generøsitet overfor Nadia faglig sett, fortoner seg i hennes øyne, når hun omsider får vite om ”gaven”, annerledes. Jeg synes at det blir avslørende om Meyers personlighet – han setter seg selv i sentrum slik han pleier å gjøre. Sant å si må jeg si at jeg ble skuffet over ham da romanen var slutt. Boka fikk også meg til å tenke, begrepet lidenskap kontra kjærlighet. Visstnok er ikke Meyer noen dampende lidenskapelig mannsperson, hans lidenskap er av det mer dempede slaget, men intens nok, tror jeg. Er han egentlig glad i Nadia?
SvarSlettHva med Nadia? Selv om det tar en annen vending enn jeg lenge håpet, tror jeg hun tar rett beslutning. Hun er sterk, intelligent, hun har modenhet også til ikke å gi etter for kurtisen i en håndvending, hun er besluttsom i krisesituasjoner, men hun blir iblant utydelig i tegningen, som vel bidrar til at vi oppfatter henne som en litt mystisk kvinne. Fra et mannsståsted kan man kan kanskje kalle hennes Amerika-reise veloverveid? Eller er det en naturlig avgjørelse fordi hun er skuffet?
Nadia er en person jeg får langt mer forståelse og sans for enn Meyer. Og det mystiske preget syns jeg er det som blir sittende igjen når det gjelder henne.
SvarSlettJeg deler langt på vei følelsen av å være noe skuffet over Meyer ved romanens slutt. Slik jeg oppfatter ham etter å lest romanen ferdig er litt i strid med det inntrykket jeg lenge hadde og som nok var mer positivt underveis.
Er han egentlig glad i Nadia? Vel, jeg tror nok det vil være for sterkt å si at han er det, men det er defintivt "noe" der, selv om jeg ikke helt vet om det er mer enn det rent faglige; altså at han gjerne ser henne som en slags "fagdisippel" først og fremst. Nå er det litt siden jeg leste den så det er også mulig det er nyanser jeg har glemt allerede.
Ja, lenge syntes jeg Meyer er en sympatisk figur, men avslutningen avkler ham, og mye får et annet preg! Han er av type akademiker, dyrker renessansen og sine roser, brygger sin morgente, gjør ikke de store krumspring, er lovlydig. Men han er ikke en veldig hyggelig lærer, oppførselen mot "Wittgenstein" og studenten som begår selvmordsforsøk er ikke sympatisk. Og hans aksjon for å slå ned på juks i universitetsmiljøet, bunner vel mye i personlige forhold. Vendetta mot Hellwoman og "Wittgenstein", selv om sistnevnte forklares med at han kjenner seg selv igjen i ham.
SvarSlettNadia og Meyer er kanskje like i deres ambisjon og faglige lidenskap? Og hvordan skal en tolke det at hun velger Eco?
Innlegget mitt sier ikke så mye om forholdet mellom Dorothe og Petter. Den delen av boka fascinerer meg, og jakten på brevene er svært spennende!
Vi opplever gjerne salmediktere som kjedelige og fromme personer. Her opptrer de som levende, sammensatte mennesker med lidenskap! og følelser. Forhåpentligvis nærmere sannheten. Sigrid Undset sier: "Menneskenes hjerter forandres aldeles intet i alle dager" ...
SvarSlett